Lille Grimme Arne Trenger Ris

Kjenner du den igjen?  Geografireglen vi lærte på skolen for å huske byene langs Sørlandet i riktig rekkefølge: Lillesand, Grimstad, Arendal, Tvedestrand, Risør

Nå har jeg vært i alle fem. Den siste i dag. 
Vet egentlig ikke hvorfor det skulle gå så mange år før jeg kom til Risør.  Men en gang skal være den første.

Det ble et hyggelig besøk.  Sola skinte og en spasertur rundt i sentrum ga meg et inntrykk av at Risør var en åpen by, en by med mye himmel over seg og med mange koselige og gamle hvitmalte hus.

Dukkehus-byen, var det nærliggende for meg å kalle den.  Jeg ble fascinert over de små, idylliske eneboligene. Ikke akkurat på størrelse med husene man bygger i dag.  Men, jeg tenker at de gir rom for masse nærhet og hygge inne bak veggene.

Jeg har hatt en lærerik helg i mitt rom 2012.  En kjøretur langs Sørlandet har altså lagt til nye erfaringer i mitt liv og jeg har oppdaget nydelige plasser der jeg kan plassere noen av skattene mine som jeg plukker dette året. 

Fra neste år kan du se etter om du finner noen av disse når du reiser i traktene. 
Imens kan du ta med deg noen glimt fra Dukkehus-byen

Nasjonaldag.
Festdag.
Dagen i rødt, hvitt og blått.
Dagen da kjerneverdiene våre løftes frem i lyset.
Vi ser dem, vi hører dem og vi trykker dem til våre bryst.
Vi minner hverandre på at våre felles kjerneverdier gir trygghet og gjør oss godt.  De gir oss et felles ståsted.  Kanskje vi ikke tenker på det til daglig, men når fellesskapet utfordres, da trer de fram og blir vår styrke.  Og det gjør de også på festdager i nasjonal ånd og nasjonal regi.

Det er godt å være borger i et land som er tuftet på våre verdier, og jeg setter stor pris på det.

Gud signe vårt dyre fedreland
Og lat det som hagen bløma.
Lat lysa di fred frå fjell til strand
Og vetter for vårsol røma.

I dag har jeg tilbragt dagen i bil.  Har kjørt en strekning på trettifem mil. 
Min måte å feire på.
Jeg har sett hvilken variert natur vi har.  Selv på et forholdsvis avgrenset geografisk område har landskapet skiftet.
Jeg har sett noe av det flotte Norge har å by på, under svært skiftende værforhold.

Og nå ved dagens slutt, bader solens stråler som et glitrende teppe på sjøen utenfor Bokhotellet på Gjeving der jeg befinner meg nå.

Fagert er landet du oss ga
Herre vår Gud og vår Fader.
Fagert det stig av blåe hav
Soli ho sprett og ho glader.

GRATULERER MED DAGEN, NORGE!

Det er vel bare å erkjenne at våren har vært kaldere og våtere enn det vi burde kunne forvente oss.

Imorgen er det 17. mai.
Vi er midt i vårmåneden, måneden som de fleste av oss ser på som noe av det vakreste, reneste og klareste som er.
På dette tidspunktet skal naturen være festkledd i sin nye kappe.   Men, i år finnes det fortsatt trær som beholder vinterfrakken på.

Men, det kommer – det kommer.
Vi må ikke slutte å tro, – miste forventningen til at kappen kommer på.
Det skal bli varmere dager.

Mens vi venter, deler jeg noen bilder fra vårdager i London for en uke siden.

Så setter vi vår lit til at dagen imorgen blir en festdag for unge og gamle over hele landet.
Slik blir det varme uansett.

London er kjent for sine særegne drosjer, populært kalt Black Cabs.
Men de er ikke lenger bare svarte.  Fargerike er de, og billedrike er de.  Markedsføring i bevegelse kjører rundt i metropolens gater.  Over alt er de.

Jeg ble tiltrukket av disse og forsøkte å feste noen eksemplarer til filmrullen der de passerte forbi:

Bilene satte meg rett og slett i godt humør.
Små barn og store gleder, kanskje?
Uansett: jeg er glad for at små, friske fargeklatter som dette, kan skape glede.

Engelskmennene vet å sette farve på tilværelsen. De er kjent for pomp og prakt.
Men, altså: også byens busser og drosjer peprer tilværelsen.  Så, vær så god:  Unn deg en fargerik reise!

Det er ikke til å unngå å høre om det, se det eller fornemme det.  Vi står midt oppi en rettsak som vel er den tyngste vi som folk har gått igjennom.  Men, fortsatt holder vi sammen, og styrken og samholdet vi viste sist sommer viser seg å stå fast.  Jeg deler noen tanker jeg tegnet på papiret den dagen Norge samlet seg under barn av regnbuen.

Fellesskapet er vakkert.
Vi er samlet som ett folk igjen for å bygge en mur mot ondskapen. 
Vi har sunget ”Barn av regnbuen”.

Over hele landet har mange røster sunget samme budskap.  Rustne røster, klare røster, sangfugler, nattergaler og toneløse.  Men sammen sto vi, et stolt samhold mens regnet øste ned.
Hva betyr vel det?  Regnet gråt for oss slik at vi kunne bidra hundre prosent med vår musikk.  Et fossefall av et tonefall.  Menneskestemmer, usminket.  Akkurat slik de er.  Kvinnestemmer, herrestemmer og barnerøster.  Over det hele naturens egen stemme, et regnspill, et klokkespill, et harpespill.  Glade stemmer, sorgfulle stemmer, skjelvende stemmer, viskende stemmer, lekne stemmer, store stemmer, små stemmer, – skrikende, leende, fortvilte, håpefulle.

Åh, så vakkert.
Totalt samstemt i sin disharmoni.

Men, sammen sto vi, ledet av store Lillebjørn og hans store lille ukulele.
Selv stortinget sang med mens universet samstemte vårt totale følelsesregister.

Vi står sammen.
Fellesskapet er vakkert, fellesskapet er styrket.

Vårregnet vannet.
Vannet gir vekst til såkornet som ble sådd.

Det spirer allerede.  Det blir grøde av slikt.  Førtitusen, femtitusen – tusener på tusener har vært ute og plantet.  Naturen har vannet.  Kornet er i jorden.  Naturen gir vekst.  Men vi skal stelle veksten for at den skal bli vakker, av ypperste klasse.

Fellesskapet er vakkert.

Vi kan gråte.  Vi kan le.  Vi kan synge.
Vi kan holde om hverandre.
Vi kan se på hverandre.
Vi kan snakke med hverandre.  Men, det skal være av kjærlighet og med kjærlighet.

Slik blir det ypperlig vekst, –  og hele muren blir til en blomstervegg med de skjønneste frukter å spise, med de vakreste blomster å plukke.  ~  For en vakker hage!  For et sted å tilbringe Livet!

Jeg vet en deilig have hvor roser står i flor.
Den skapte Gud til gave for alle barn på jord.

Barn av regnbuen …

”Jeg velger meg april” – sa Bjørnson.
”Kom mai du skjønne milde” – skriver Jæger, vakkert akkompagnert av Mozarts velkomponerte musikk.

April er over for denne gang, – har gått inn i historien så å si.
Vi står på terskelen til mai 2012. 
Jeg står i døråpningen og ser inn i rommet mitt.  -  Det er så vakkert. 
Vårens pasteller nesten blender meg.  Jeg ser bakker og lier i grønn skrud.  Jeg ser fruktblomstring i Hardanger, lik et nasjonalromantisk postkort.  Men dette er virkelighet.  Det norske flagget blafrer lett i vinden.  En skarp blå himmel ligger over som et silkemykt teppe og speiler seg så stolt i den glassklare fjorden.  Jo visst er det strålende vakkert dette landet vårt, omkranset av snødekte, majestetiske fjell og med den langstrakte kyst som naturens egen grensesetting.
Takknemligheten fyller meg, – jeg er så ubeskrivelig glad over å være en del av dette storslåtte mesterverk.

Lenger inne i rommet skimter jeg et nesten sommerlig København.
Jeg nyter solen sammen med trivelige mennesker der vi vandrer langs kanalene i Kongens By.  Eller kanskje er det mer korrekt å si Dronningens By?  Noen dagers friminutt fra de daglige sysler.  Ja visst, Danmark er deilig.  Det er deilig å være norsk i Danmark!

Helt fremst i rommet, nært på, bare en armlengde unna, glitrer London.  Metropolen kaller på oss midt i sin travelhet.  Mens de nærmest står på hodet for å gjøre OL-byen helt klar til sommerens store idrettsgalla, tar de seg tid til å ta imot tre glade damer fra landet nordaførr.  Tre damer som er sultne på noen vårlige dager i byen som ikke sover nå.
Vi lover å oppføre oss med god folkeskikk og forstyrre minst mulig.  Det skulle ikke være fare for at vi må bry vertskapet med å hjelpe til å fylle dagene med rikelig og positivt innhold. Her er nok av tilbud å velge mellom.  Vi klarer oss vi, så bare ha fokus dere på klargjøring til festlighetene i august.

Men, akkurat nå er det øyeblikket som teller.
Årets første maidag har vist seg i sin absolutt perfekte drakt.  Bedre kunne den ikke ha vært. 
Det lover bra, og jeg er klar.
Optimistisk sier jeg:  kom mai du skjønne milde ….

Fotokilde:  bing.no

Når jeg skjerper alle sanser og skrur følelsesbryteren mot pluss, vil en ganske alminnelig dag bli en ganske eventyrlig dag.

Jeg har tidligere fortalt at hver morgen når jeg våkner, er jeg like spent på hva spennende som dagen vil bringe meg akkurat denne dagen.  Og hva betyr så det? – vil du kanskje spørre.

I går var en slik dag:

Vekkelyd fra telefonen og jeg hoppet ut av sengen uten å tenke på tidspunktet.
En ny dag varslet sin ankomst.  Klokken var fem på morgenen og jeg visste at potensialet til mye kjekt lå foran meg.
Det gjorde godt med en frisk dusj, og deretter en veldig lett frokost, bare for å få litt i magen før det ble servert et rundstykke med kaffe om bord i flyet på vei til Oslo.

Morgenen var regntung.  Men, hva gjorde vel det?  Jeg gledet meg faktisk til dagen, for jeg visste at den ville bli god.  Prosjektoppstart og møte med kollegaer og andre flotte mennesker, det kan man sende gode tanker til i forveien.  ”Send gode tanker foran deg der du skal ferdes,” det er en god leveregel har jeg erfart.

Bussturen fra Gardermoen til Helsfyr var en behagelig halvtime. 
Under den korte spaserturen fra holdeplassen til kontoret fikk jeg fylt lungene rikelig med frisk luft i et yrende vårlig grønnskjær.

Hilse på kollegaer, nye og gamle.  Timer med kreativt tankearbeid. Den gode samtalen kombinert med en deilig lunsj.  Alt dette er kvalitetstid som fyller meg med mening og takknemlighet.

Det hele toppet seg med et innholdsrikt møte med en drømmekraftkvinne i den storslåtte operabygningen.  Vi glemte klokken under samtalen, stjernespekket med tema om livets muligheter og handlingsplaner.  Tiden sto nærmest stille.  Men, akk. Realiteten vekket oss og jeg måtte ta farvel med min drømmekraftpartner for denne gang. Jeg tenker det blir ikke lenge til vi tar opp gulltråden igjen.

Flytoget tok meg trygt og behagelig til Gardermoen.  Tankene virvlet lystelig.  Jeg måtte trekke pusten dypt og takke for min rikdom.  Det er gull i hvert et alminnelig møte om jeg bare åpner opp for å se det og tillater meg å gi positiv energi til situasjonen.  Og dagens gullkantede hendelser manifesterte seg i landskapet under oss som badet i et gyllent, ubeskrivelig vakkert lys, da flyet løftet seg fra bakken og satte kursen mot vest.

Førti gode minutter fikk jeg tildelt i mitt flysete, førti minutter i ro og med tid for refleksjoner over de skattene jeg hadde plukket i løpet av dagen.

Noen timer senere da jeg kunne legge meg i en god og trygg seng hjemme hos meg selv, ja – da var konklusjonen klar:

Det ble atter en gang en magisk dag, dagen som egentlig var en ganske alminnelig dag.

No livnar det i lundar, no lauvast det i li
Den heile skapning stundar no fram til sumars tid.
Elias Blix

Våren er her.
Det er som naturen rister på seg,
strekker seg,
knitrer og brisker seg.

Trær og planter står sprekkeferdige, klar til å vise frem sin fagreste prakt.
Det er som den ikke kan vente.
Spent, som et lite barn som har pyntet seg til fest og ikke har tålmodighet til å vente på å få vise seg fram som den vakreste i verden. Øynene glitrer. Hele kroppen sitrer.

Vi ser det,
Vi føler det,
Vi hører det,
Hele sanseapparatet er i full beredskap.

Naturen er i mektig forvandling.  Energien er så sterk at det kjennes som den snur oss opp/ned, endevender oss for å riste oss ut av vinterdvalen og vekke oss opp til deltakelse i det nye livets under.

Det er ikke bare naturen som er i dette modus.
I mitt Rom 2012 er like sterke krefter i sving.
Jeg er på skattejakt. For en kraft det er i alle skattene jeg har plukket opp de siste månedene!
Det spirer og gror i mitt rom .
Det sprenger på.
Skapelsens magi gnistrer rundt meg og i meg.
De vakreste blomster er i ferd med å springe ut.  Blomster så vakre som jeg knapt har sett før.
Det er en prektig livsutfoldelse på en mangfoldig farvepalett.

Det er vel fagre stunder når våren kjem her nord
Og atter, som eit under, nytt liv av daude gror.

Det er så lyst og fagert i rommet mitt nå.
Drømmen som har ligget i en tilsynelatende altfor lang vinterdvale, vil ut.  Den sprenger på, – er så klar for å komme fram og manifestere seg i den oppgaven som nå er moden, – ja, nesten overmoden.

Jeg kan ikke holde tilbake lenger.
Må bare la våren komme.
Det er tid for å gjødsle.  Det er tid for å luke.  Det er tid for å gi vekst.

Velkommen i min hage, du, min vakre drøm.  Nå er tiden kommet!

Verden er full av fantastiske mennesker, og et bittelite knippe av disse hadde jeg glede av å dele to dager med forrige helg.
Tanker, idéer og erfaringer utveksles.  Vi har med oss et foredlet innhold i bagasjen hjem.

Flere av mine nye bekjentskaper ville gjerne ha mitt bloggvisittkort. Det grunn til å tro at det har kommet til noen nye lesere.  Jeg vil derfor repetere bakgrunnen for min innfallsvinkel til skribleriene jeg fester til skjermen fra dag til dag.

Intensjonen med min blogg står å lese om under fanen ”Hvorfor” som du finner i menyen over.
Kort fortalt ønsker jeg å dele positive tanker som en motvekt mot all negativ informasjon vi daglig bombarderes av.  -  Slik startet jeg, og det har jeg vært tro mot fra første dag.  Likevel, ingenting er statisk, så mens livet mitt gjør noen vendinger, endrer også innhold og tema seg etter hvert som veien skifter retning.

Jeg har vandret en vei de siste årene som gradvis har tilført fascinerende og berikende hendelser.  Jeg har deltatt i diverse prosesser og slik tatt imot ny kunnskap og innsikt i hvilket ubegrenset potensial vi har.  Mulighetene finner vi ved å vende blikket innover, la hjertet vise vei, ta beslutninger og handle.

Ved inngangen til dette året, tok jeg en svært viktig beslutning.  Jeg bestemte meg for at 2012 skulle være året for skattejakt.  Dette forpliktet jeg meg på ved å offentliggjøre det gjennom mitt sosiale medium, min blogg.  Innlegget finner du her.
Tar du deg tid til å lese det, vil du kanskje få en utvidet forståelse av mine kommende skriblerier.

Etter å ha booket inn på Rom 2012, har jeg funnet mange flere skatter enn jeg hadde drømt om, skatter som jeg deler fordi:

• Jeg vil dele min glede over å finne disse slik at de kanskje kan anspore til å starte din personlige skattejakt
• Slik holder jeg fokus  i skattejakten

Det gjør noe med meg å skrive det ned.  Er faktisk et nyttig verktøy til å manifestere de gode hendelsene i livet mitt.  Og de gode hendelsene har det vært mange av de siste månedene.  Jeg har en mektig opplevelse av å leve en eventyrlig reise.  Det er som i en drøm, men drømmen er virkelighet.
Det handler om nye og spennende bekjentskaper, om aktiviteter jeg på forunderlig vis får delta i og om tilbud som fører meg i retning av mine iboende drømmer.

Jeg kan bekrefte: metoden virker.  Jeg er i besittelse av en fantastisk gave, et liv med mening bygd på fokus og takknemlighet.  Kan anbefale det på det varmeste.  Bare gjør det du også!

Metoden er enkel: La hjertet vise vei.

“Er det alltid et slikt lys her i Stavanger?”
Spørsmålet kommer fra baksetet i bilen min.  Jeg er sjåfør for tre fantastiske kvinner som skal reise videre etter endt skrivekurs på Viste Strandhotell.
Det er Merle som spør. Stemmen hennes maler spørsmålet med en blanding av ærbødighet og begeistring.  Hun er kommet hele veien fra Cape Town i Sør Afrika.  Hun har reist tusener av mil for å dele sin livsvisdom med 29 sultne kursdeltakere.  Og når hennes visdom dobles med Kristins, ja – da blir det kraftige saker.  Kristin har også lagt noen mil bak seg, hele veien fra Italia og Venezias gåtefulle kanaler.
Multipliserer vi dette fantastiske kunnskapsnivået med antall sammenlagte reisekilometer, begynner vi å nærme oss kvaliteten på kurset.

I mange uker har vi sett fram med forventninger til kurset ”Skriv deg innover”.
Noen med undring.
Noen med skrekkblandet fryd.
Andre med åpne spørsmål, usikre på hva dette ville innebære.
Men alle med et felles utgangspunkt:  åpne sinn.

Dette er ikke et tradisjonelt skrivekurs, en innføring i teknikker.  Det er heller et kurs i å finne sin indre energi, sin unike kraft, – en jakt på våre ubegrensede muligheter. 
Så hvorfor da kalle det et skrivekurs?  Jo, fordi det skrevne ord er verktøyet.
Enestående og genialt.

Papir og penn er magiske hjelpemidler til å komme inn i seg selv for å hente ut de egenskapene og verdiene i oss som skal forankre oss i det livet vi drømmer om.  ”Vi skriver oss innover for å vikle oss utover”, som Kristin sa.

Det ble mange oppdagelser for oss som var til stede lørdag og søndag.  Dører åpnet seg.  Andre ble lukket.  Prosesser ble satt i gang og tok til og med uforutsette veier.  Men etter tilbakemeldingene å dømme, var det positive prosesser.  Vi ble fylt med glede, takknemlighet, undring, forventning, besluttsomhet, framgang, undring, åpenhet, klarhet.  – Substantivene var mange.

To dager på aktiv skattejakt i vårt indre univers gikk fort.  Og selv om avskjedens time sjelden er ettertraktet, lukket vi stille skrivebøkene våre og la pennene pent i vesken da det hele var over.
Stille gikk vi derifra.

Spottens varme lys er forsiktig rettet mot oss.  -  Nå har vi reist hjem. Sakte og forsiktig skal vi øke lysstyrken for å finne flere og flere av våre indre skatter.

Joda, Merle.  Vi har et fantastisk lys her i Stavanger.  Og jeg er overbevist om at jo flere vi blir som setter søkelyset mot vårt indre, dess lysere blir det også omkring oss.

Takk til Kristin og Merle som har vist oss hvordan vi skal skrive oss innover for å vikle oss utover.